Skildring om Indonesia (2)

Åh, jøje meg, nå gleder jeg meg, tenkte jeg for meg selv da jeg satt på det store Lufthansa-flyet, og så ut av vinduet. Jeg hørte noe mumling fra høytaleren om at det var et par minutter til vi landet, så alle måtte spenne setebeltene og rette opp stolryggen. Mer hørte jeg ikke, for jeg var altfor opphisset til å følge med på det.
Da flyet endelig landet, var jeg helt klar til å bli den første ut av flyet, så spent var jeg.

Etter jeg hadde hentet den blå bagen med rosa sløyfe på, så jeg lett kunne kjenne den igjen, gikk jeg ut for å vente på bussen jeg skulle ta. Sola skinte høyt som bare det, på den blå, skyfrie himmelen.
Rett over veien så jeg to små Indonesiske barn, kanskje ikke så rart, jeg var jo i Indonesia. Det svarte håret deres skinte glansfullt i den heite sola, men mer så jeg ikke til dem da bussen plutselig kom.

Endelig! Endelig er jeg her, her jeg alltid har hatt lyst til å være, i regnskogen i Indonesia. Det var kanskje et farlig sted å være for en som meg, men jeg bare måtte se de fantastiske dyrene og de lange slyngplantene små orangutanger slenger seg rundt. Tre dager. I tre dager skulle jeg være her i regnskogen, bare meg, jungelen og alt som gjemte seg i den.
Jeg hadde pakket en stor sekk med alt jeg sikkert ville få god bruk for her ute; Tennvæske, sovepose, et lite telt og flere praktiske ting. Jeg stod fortsatt i utkanten av skogen. Ingenting kunne stoppe meg nå. Jeg gikk innover. I starten var det ikke noe mer spennende enn grønne slyngplanter mellom de høye, brune palmelignende trærne, men etter å ha gått et par timer, dypere inn i skogen, fant jeg det mest fantastiske stedet jeg kunne drømme om å finne. Foran meg var det en høy klippe. Ned fra den rant en lang, herlig sprudlende foss. Den endte opp i en turkis kulp, og delte seg i fire små bekker. Rundt denne kulpen, var det palmer med kokosnøtter og grønne store blader som ga skygge i denne forferdelige varmen. Alle de tusen små irriterende innsektene var ikke å se. Her skulle jeg sove i natt!